Ny blogg

www.idamontana.blogspot.com

 

 

jada

Okay. 

Jeg tror jeg har laget tre lange innlegg med tekst og bilder i løpet av denne uka, som blogg.no har sletta, siden HVER gang jeg trykker publiser, kommer det sånn "logg inn på nytt"-greie. Da må jeg puste dypt inn, sette meg på hendene og telle til ti hver gang. Men nå har jeg bare funnet ut av at dersom denne blogginga skal bli noe av, så må jeg bare lage en ny blogg på en annen bloggplattform, for blogg.no suger. Så jeg lager ny blogg og ordner design osv. til helgen, og så lover jeg at innen søndag skal jeg blogge et oppsamlingsinnlegg + bilder fra New York! :-))))))

Jeg lever!

....så vidt.

 

Jeg ligger nemlg utslått i senga med opphovna fingre og bittesmå, rennende øyne. For i dag lærte jeg "the hard way" at jeg er allergisk mot makademianøtter. 

 

Men jeg tenkte bare at jeg skulle si at jeg nå ENDELIG har macen min i levende tilstand her, og er klar for å starte blogginga for fullt! Skal lage et oppsamlingsinnlegg ganske snart, og så må jeg jo nesten rapportere fra homecoming-uka som starter i morgen. 

Men bortsett fra at jeg så vidt overlevde angrepet til makademianøttene som prøvde å kvele meg for noen timer siden, har jeg det veldig bra, altså. Håper det står like bra til med dere der hjemme? :)))

NYC dag én overstått

Hei godtfolk!

Nå ligger jeg på hotellet i New Jersey og blogger... fra iPhone. Og grunnen til dét er... (dere som kjenner meg kommer til å klaske seg i panna og/eller utbryte «ah, tyyypisk Ida!» her) ...fordi at jeg presterte å glemme igjen macen på sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Ja da. Så den ligger i en safe på den andre siden av kloden, den. Så da blir det nok lite blogging fra NYC, hvertfall (for igjen, dere som kjenner meg vet at jeg skriver på telefonen med en hånd og dermed bruker hundre år på å skrive en setning.)

Men i dag har jeg hvertfall vært på guidet tur rundt om på Manhattan sammen med resten av gruppa. Etter at omvisninga var ferdig, hadde vi fem timer på å gjøre hva vil i byen i små grupper. Jeg gikk med fem andre jenter, og hadde det superkjekt! New York City er fantastisk! Men hvertfall, på de fem timene med fritid var jeg på... hold dere fast... to butikker og én restaurant! Hah, skjønner ikke hvordan det er mulig! Men jeg har opplevd masse og gleder meg til å dra inn igjen i morgen tidlig. Skriver mer om NYC senere, merker den ene fingeren jeg skriver med begynner å bli utslitt.

Men jeg ville bare si at jeg lever, og at jeg har det kjempebra, og setter pris på alle de fine meldingene jeg har fått!

(Dessuten har jeg nådd ennå et mål i livet. Jeg har sett mennesker av slaget amish! Fem stykk! Snikbilde kommer når jeg får tilgang på pc.)

Snakkes!

Nå emigrerer jeg.

 

 



Mamma sier at det er nå jeg får prøve ut vingene mine. 

 

Snakkes i New York!

Kjenner det på pulsen at det nærmer seg

Dette er nok det siste innlegget jeg skriver i Norge. For nå reiser jeg i morgen, dere! 


Så kommer det store spørsmålet. Er du klar til å dra nå da, Ida?

Og det episke svaret er...: jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg er klar i det hele tatt, jeg. Èn ting er at jeg begynte å pakke for noen timer siden og ikke er helt 100 % sikker på om jeg har fått med meg alt, og at kofferten ikke veier for mye, men jeg merker liksom ikke helt at jeg skal dra. Eller... jeg har jo nå skjønt at jeg skal reise i morgen, men jeg tror ikke at hjernen min er innstilt på at jeg skal være vekk i mer enn en mnd. Uff, vil liksom ikke helt innse det heller. For hvis jeg skal være helt ærlig, så er helt rolig, men jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg. Akkurat nå. Det føles litt ut som om jeg har en linje foran meg med to ender, hvorav den ene enden er akkurat nå og den andre er hjemreisen. Så føles det litt som om jeg må balansere på den linjen mens jeg holder pusten. Men jeg vet at det kommer til å bli oppturer og nedturer, og sånn er det bare, men jeg håper at jeg klarer å nyte dette året fullt ut - og ikke bare gå og savne folk hjemme. 

 Men over til litt koffertsnakk. 

I forrige uke fikk jeg nemlig endelig tak i kofferter. Og de er... ROSA! Gammelrosa riktignok, da. Og de har fire hjul som snurrer 360 grader! Det er visst helt nytt og veldig kult og kjekt, sier tante. 

Her kommer hvertfall et bilde av hvordan en sånn koffert ser ut, for spesielt interesserte:

 


/rusta.se

(jeg er litt stolt av den, ja)

 

Også har jeg kjøpt gaver til vertsfamilien: norsk kokebok ("Norwegian cooking for everyone"), desilitermål og melkesjokolade. Og Daim til Jenny, for hun elsker Daim. Også skal jeg kjøpe litt klær til vertssøstrene i NY da, for det er sikkert stas. 

...

 

Det har jo blitt en del avskjeder i det siste, og for et par uker siden var litt av familien min på besøk (bestemor, tante, to søskenbarn) og da hadde vi sånn liten avskjedsfest på stranda! Det syntes strandløven Ida var helt perfekt! Men det stanset ikke helt der... For i går så skulle jeg på besøk til søstra mi for å ta bilder (siden "det finnes ingen normale bilder av oss sammen" som hun pleier å si) + å spise bakt potet da, etter mitt ønske. Så var det meningen at jeg skulle ha på litt fine klær, ta på litt sminke og gre gjennom håret litt, sånn at jeg kunne se ut som et levende menneske på de bildene også, men det... gadd jeg ikke. Slang på meg skikkelig daffeklær (siden så og si alt jeg eier av klær er pakket ned i de kjære rosa 360gradersroterenehjulskoffertene mine). Og mamma bare: "neeeei, det kan du ikke ha på deg!" Og jeg bare: "Men jeg har ikke klær! Får ringe og høre med Belinda (søstra mi) da, om hun har noe å låne meg!"

Så ringte jeg. Og hun ble driiiiiitsur og svarte at "du vet jo godt at jeg ikke eier klær!"

Så da ble det til at jeg slengte på meg en svært formell, svart kjole til kontrast med det ikke fullt så formelle håret og ansiktet mitt. 

En annen ting var at mamma var veldig nøye på tiden. Vi pleier jo alltid å være minst en halvtime for seine liksom, og ettersom vi kun skulle til Belinda tenkte jeg at det ikke var så nøye, men tydeligvis skulle vi være litt flinke denne gangen da, og komme dit på minuttet.

blablabla. Så kom vi til dit hun bor, og da skjedde dette: 

video:img0960


LURINGER!

Dette minner meg bare nok en gang på hvorfor jeg er så glad i dem, og hvorfor jeg kommer til å savne dem herfra og opp til månen og rundt jorda 49646(...)9 ganger (det var et litt teit forsøk fra min side på et metafor som skal uttrykke hvor mye jeg kommer til å savne dem. Ganske mye, altså.)! Er jeg flink lager jeg et innlegg med flere bilder fra avskjedsfesten litt seinere.

Også var det veldig kult å stikke innom skolen i dag! Folk trodde jo de så et spøkelse! Men det er jo ikke så rart, for jeg holdt på å bli spøkelse i går:



Lenge leve grunge-Andrea! <3 
Men nå må jeg komme meg til sengs. Klokka ringer om fem timer! Lover å blogge fra New York, da må jeg vise avskjedsgaven jeg fikk av mamma og pappa! 
snakkeZzZzzZzzzzzzZZzzz..........

#hodetkaldthjertetvarmt

Jeg føler at jeg ikke kan blogge noe om den rosa USA-boblen min før også jeg har sagt noe om den forferdelige tragedien i Oslo og på Utøya fredag den 22. juli. Jeg er ikke direkte berørt, men jeg er jo, som alle andre her i landet, preget av dette. Vi bor i et lite land, og jeg tror at om man ikke kjenner noen som gikk bort i terroraksjonene, så kjenner man noen som kjenner noen. 

"Vi er så få her i landet, hver fallen er en bror og en venn" (Nordahl Grieg, 1940)

Jeg har sittet i stua og sett på nyhetene så og si i ett i tre dager nå. Jeg har sett forferdelige, traumatiske bilder av Regjeringskvartalet etter bombingen, og for å ikke snakke om døde ungdommer i vannet på Utøya. Bilder som jeg aldri kommer til å kunne være i stand til å slette fra minnet. Men, midt oppi alt dette, har jeg også sett hvor fine folk er med hverandre i en tid som dette. Fremmede som gir hverandre trøst, en fantastisk sterk statsminister, og en Kongefamilie som møter folket og gråter med de. Jeg blir så stolt av å være norsk, og det er så fint, så fint å se hvor godt samhold vi har. Spesielt på Twitter har det vært utrolig med fantastiske tweets, hvor folk som Kong Halvor, Linnéa Myhre og Jenny Skavlan har lagt vitsene på hylla og retweetet tweets fra bekymrede pårørende som ønsker informasjon om savnede, informasjon om fakkeltog over hele landet, og i det hele tatt fine ord.

Over hele landet har det vært holdt fakkeltog for å hedre de avdøde og styrke samholdet oss i mellom. Jeg vet det har vært et kjempebra opplegg her i Sarpsborg óg, men jeg valgte å dra inn til Oslo for å ta del i roseseremonien. På grunn av et helt enormt oppmøte, ble det ikke noe av noe rosetog, men vi stod samlet på Rådhusplassen og hørte på sterke, rørende appeller holdt av Kronprins Haakon, statsminister Jens Stoltenberg, AUF-leder Eskil Pedersen og Oslo-ordfører Fabian Stang. 

"I kveld er gatene fylt av kjærlighet.

Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet. 
Vi har valgt å møte hat med samhold.
Vi har valgt å vise hva vi står for."


Slik startet Kronprins Haakon sin appell. Hele appellen kan leses her

"Han tok noen av de vakreste rosene våre, men han kan ikke stanse våren", er ordene Eskil Pedersen avsluttet sin appell med.

Blandt folkemassen ble det også sunget "Ja vi elsker" og "Til Ungdommen". <3

 

 


På vei ut fra Rådhusplassen. Folk løftet opp rosene sine som et tegn på respekt.


La igjen rosene mine igjen like ved Domkirken.




Selve blomsterhavet utenfor Domkirken.


Inne i Domkirken. "HVIL I FRED"



Tente lys til minne for de avdøde.

 

På veien hjem måtte vi stoppe på Skoleparken hjemme i Sarpsborg også for å se på lysene og blomstene der:










Jeg føler at stunden i Oslo hjelper meg til å "komme videre i hverdagen" med verdighet. Jeg er så utrolig glad for at jeg dro og fikk lagt ned blomster og tent lys. Jeg håper det går bra med alle dere, jeg håper at alle deres kjære er i sikkerhet, og jeg holder fortsatt håpet oppe for at de savnede skal bli funnet. Jeg kan ikke forestille meg en gang hvor vondt det må være for de som mistet noen som stod dem nær på en så brutal måte, så alt for tidlig. Og de overlevende fra Utøya, de kommer til å være den sterkeste generasjonen innen norsk politikk, som @aslaknore sa på Twitter.

 "Hvis én mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen" (AUF-jenta Stine Renate Håheim på telefon til CNN)

PS! Siden jeg egentlig er strengt bestemt på at dette kun er en utvekslingsblogg, så kan jeg flette inn litt USA-stoff ved å legge ut det min omtenksomme vertsmor kommenterte på Facebook-statusen min: 

"We are keeping you and your family in our prayers during this time. It is a sensless tragedy that we can not comprehend. We know the pain you are feeling is not easy and the anger is overwhelming. God Bless."

 

XXX, take care.

Dette er en liste

Ah, NÅ kjeder jeg meg, nå. Så mye at jeg tar tastaturet fatt for å blogge mens jeg sitter her i gråværet og blir spist opp av fluer.

Avreisen nærmer seg med stormskritt. Jeg har ennå ikke mottatt flybilletter, men jeg blir ganske overrasket dersom det ikke blir den 23. jeg reiser, siden det er det jeg har fått beskjed om hele veien. Som betyr at jeg er 1 mnd og 5 dager unna flyturen til New York City (wuhuu!). 

MEN, før den tid, så er det en haug med ting jeg må gjøre. Først og fremst:

- Finne en koffert. Først må jeg sette meg inn i hvor mange kg jeg kan ha med, og så leste jeg nettopp noe med at den kunne ikke være mer enn så og så cm stor til sammen. Ah, merker at sånne ting er litt tiltak. Har riktignok begynt å pakke ned litt ting i esker så lenge da, men det er litt vanskelig å tenke ut hva jeg virkelig trenger og hva jeg kan la ligge igjen hjemme. Hvordan pakker man for 10 mnd, liksom? Jeg har vært borte hjemmefra max en uke før, og jeg har alltid med sånn typ to store bager + håndbagasje. Jeg trenger hjelp.

- Få visum. Søknaden på nettet er unnagjort (etter at jeg måtte fylle ut samme side atter og atter og atter igjen, etter at tidsgreia gikk ut HELE tiden), men intervjuet på ambassaden gjenstår. Timen er booket til den 8. august kl. 09.15.

- Komme i form. Planen var jo å jogge hver morgen (eller hver kveld, som jeg tenker hver gang jeg står opp. Også hver morgen igjen, som jeg tenker når klokka nærmer seg 18.), og det har den jo vært i noen somre nå. Men jeg ender ALLTID opp med å sitte i stua og se på reprise av Unge Mødre og spise is. Jeg innrømmer det med en gang: jeg er lat. Ha det bra idrettslag, hallo chess club.



- Ordne gave til vertsfamilien. Jeg er ikke så veldig nytenkende i gaveveien altså, blir nok noe melkesjokolade og norske kokebøker det kommer til å gå i. Vertsfar og den yngste vertssøstra mi har understreket at de er over gjennomsnittet glad i å lage mat, så da faller det nok sikkert i smak! (HOHO, ordspill!) Utover det har jeg ikke tenkt på å ta med noe mer "typisk norsk". Tenker heller å kjøpe med noe klær til vertssøstrene mine fra New York. Tina ønsker seg lilla og mønstrete klær, helst fra H&M. For de har ikke H&M i Montana?! Og ikke går det an å bestille fra nett heller, fordi de frakter ikke til Amerika i det hele tatt?!?!!! 

- Forbrede meg mentalt til at jeg skal bo over dammen i et helt skoleår, vekk fra mamma og pappa, vekk fra Norge, Østfold, Sarpsborg, Skjeberg. Vekk fra Daisy, søster, venner, Freia melkesjokolade, St. Olav. For det har på en måte ikke gått opp for meg ennå. 

 

 

Unnskyld

Av en eller annen grunn får jeg dårlig samvittighet når jeg ikke blogger.

 


...Men tilgivelse er viktig, vet dere. Så jeg ber pent om unnskyldning og lover å komme sterkere tilbake?

 

Jeg kan jo hvertfall meddele at jeg endelig har fått gjort ferdig visumdelen. Kun intervjuet igjen på ambassaden som er booket til den 8. august kl. 09:15! Flere som skal på ambassaden rundt den tiden?

Har også fått mail fra Explorius om at avreisedato mest sannsynlig blir 23. august. Det er en helt grei dato det, får jo hvertfall en fire-fem dager med familien før skolestart. MEN, jeg blir ikke alene med vertsfamilien. De har hatt en utvekslingsstudent tidligere, og hun skal komme på besøk akkurat når jeg ankommer. Det vil si at hun kommer dit et par dager før jeg kommer, og drar igjen like etter skolestart. Jeg må si at jeg har veldig blandede følelser rundt det der. Hun har lagt meg til på Facebook og skrev en laaaang melding, og hun virker utrolig søt og koselig og det kan jo være kjekt å ha en person der som vet akkurat hvordan jeg har det og som kan gi meg noen tips og råd. Men samtidig så har hun jo bodd der tidligere, og jeg vet vertsøstrene mine savner henne veldig, så jeg føler jo at jeg "mister" en del oppmerksomhet akkurat de første dagene mine der. Jeg må ærlig si at jeg synes det et veldig dårlig tidspunkt å ta inn besøk fra henne på. En viktig detalj er vel også at hun (utvekslingsstudenten, ja) fortalte det selv at hun skulle komme akkurat da. Vertsmor nevnte i en mail jeg fikk for snart en måned siden at deres tidligere utvekslingsstudent tenkte på å komme på besøk EN GANG, og siden har jeg ikke hørt et ord fra noen i familien (bortsett fra en gratulasjon på bursdagen min). Og jeg har pleid å få mail fra dem sånn to-tre ganger i uka. 

Så akkurat nå er jeg bare veldig nervøs, egentlig. 

 

 

Og siden sist, mens jeg enda gikk med dårlig samvittighet i magen for å ikke ha blogget, har jeg tenkt en del på nettopp... bloggen. Jeg lagde den for at familie og venner kunne få følge meg gjennom året mitt, slik at jeg slapp å skrive ukesreferat til så veldig mange. Men jeg synes jo at det er kjempekoselig at folk fra hjembyen min leser bloggen min og særlig hvis den kan være til hjelp til kommende utvekslingsstudenter eller folk som generelt er nysgjerrig på utveksling. Nå har jeg jo kanskje ikke vært så flink til å skrive så mye om selve utvekslingsprossessen som å skrive søknad til vertsfamilie, visumsøknad, Explorius som organisasjon osv., men om det er noen spørsmål er det bare til å legge inn en kommentar, eller sende meg en mail på idaa.andersen@hotmail.com


Nå har jeg forresten kjøpt meg kamera også, så nå blir det dokumentering via både bilder og tekst når jeg ankommer Montana! ;-)

 

 

Mareritt til besvær

Herregud, i natt drømte jeg en syk drøm. Den omhandlet selvfølgelig verstfamilien og mitt første møte med USA. (Jeg har drømt om verstfamilien én gang før, og det var natten etter at jeg fikk vite at jeg hadde fått verstfamilie, og sendte av gårde den første mailen, og ventet på svar fra dem. Da drømte jeg at de bodde i et knøttlite nabolag, og at familien min var kinesiske og at vertssøsknene bodde i et vaskekott og delte en køyeseng.)

Når det gjelder ting jeg gleder meg til generelt, og i utgangspunktet er ganske positivt innstilt til, drømmer jeg bare sånne surrealistiske ting. Dette her var intet unntak. Drømte at jeg dro alene til USA, og gikk av et tog og endte opp i en skog. Husker ikke helt klart, men det var noe med at det stod en sofa der, og en gutt på sånn 12-13 år var der og ropte etter meg at han visste hvem jeg var og at alle i byen der visste alt om meg. Og jeg bare hevet øyenbrynene og tenkte "eh, okay, lille stalkergutt, bare går videre jeg nå". Men han fulgte etter meg og bablet helt til jeg kom til huset der jeg skulle bo. Det var jo selvfølgelig tomt, men etterhvert kom vertsmor og den yngste vertssøstra, Jenny. Vertsmora mi var skikkelig kald og sur, og da jeg spurte om å se rommet mitt svarte hun tilbake at det ikke var ferdig ennå og jeg bare måtte smøre meg med tålmodighet (de snakker veldig mye om rommet mitt i mailer og sånn, skjønner dere, så det kommer sikkert av det). Jenny var så sjenert og innesluttet at hun ikke turte å si noe. Etterhvert kom også vertsfar og den eldste vertssøstra, Tina. Tina satt seg i sofaen og begynte med lekser bare for å unngå meg, og vertsfar var også veldig unngående. "Ja ja, dette blir nok et trivelig år", tenkte jeg og satt meg i sofaen for å se på TV. Så våknet jeg. Takk og lov.

Nå skal jeg bare høre på Frida Amundsen sin covring av Adeles "Someone Like You" én gang til:

...mens jeg googler "drømmetydning" til krampa tar meg.  

 

Måtte dere alle ha en strålende helg!

Les mer i arkivet » Oktober 2011 » September 2011 » August 2011
hits